Væren
Den åndelige dimensjonen i tilværelsen, Væren, har langsomt forsvunnet i den vestlige verden. I dag kan vi snakke om et åndelig armod i vår kultur. Kirkene står tomme og moderne naturvitenskap har redusert alt i tilværelsen til materielle fenomener. I tradisjonell naturvitenskapen er det opplest og vedtatt sjel ikke finnes. Som et fattig surrogat til åndelighet jager mange mennesker i dag etter lykke, karriere, materiell velstand og evig ungdom. De er på jakt etter nye opplevelser for å unngå kjedsomheten eller følelsen av tomhet.
Væren er ikke noe vi tror på, vi er del av den. Så vi tenger ikke lete etter den, den er skjult i oss. Vi trenger å fjerne slørene i oss som hindrer vår kontakt med Væren. Vår bevissthet er ikke et materielt fenomen, den har røtter i Væren.
I indre arbeide bruker vi bevisstheten til igjen å få kontakt med Væren. Vår personlighet stenger oss ute fra Væren, tilslører den. Ved å inkludere Væren i vår forståelse av mennesket kommer personligheten i et helt annet lys.
Ved livets begynnelse, ved fødsel, og ved livets slutt, får mange kontakt med en større dimensjon i tilværelsen. Når vi ser inn i et spedbarns øyne ser vi dypet og vi aner at barnet er forankret i noe større enn oss. Det er glimt av Væren. Mennesket har visst det i tusener av år.
Hva menes så med åndelighet?
I tradisjonell religion er begrepet knyttet til tro og dogmer. Her menes noe helt annet.
Åndelighet er en erfaring som forteller oss at det finnes en skatt skjult i våre hverdagsopplevelser.
Vår forestilling om at vi er atskilte vesener som lever i hver vår virkelighet hindrer oss å få kontakt med den åndelige dimensjonen. Vi er dypt preget denne forestillingen av å være atskilte vesener, det sitter i marg og bein hos oss, og vi tror det er sant. Hva hindrer oss å få kontakt med en større dimensjon i tilværelsen? Først og fremst frykten for å være sårbare.
Åndelighet i mysterietradisjonene, som buddhisme, sufisme, kabalisme, den mystiske tradisjonen i jødedommen og mange andre, er et levende fenomen. Åndelighet blir med det tatt ned fra sphærene og inn i hverdagen. Da er ikke lenger en alminnlig ting alminnelig, den utstråler noe ekstrordinært. Alt rundt oss blir mer levende. Det gir en opplevelse av å være omgitt av noe stort og ufattelig som gir tilværelsen signifikans.
Den dypeste mening i tilværelsen er i disse tradisjonene å gjenopprette kontakten med tilværelsen som et intenst levende fenomen, hele tiden i forandring. Åndelighet og hverdag står da ikke i motsetning til hverandre, de er deler av en større helhet. Det virkelig åndelige menneske er helt alminnelig, lever et vanlig hverdagsliv, men med en opplevelse av å være del av, omsluttet av noe stort og ufattelig.
Mot denne oppfatningen står naturvitenskapens syn at alt kan reduseres til materie. Men er det så enkelt? Moderne atomfysikk er et godt eksempel på at i materien møter mennesket den åndelige dimensjonen, som er mer enn sinnet kan favne. Dette skjedde med mange atomfysikere på 1920- og 30-tallet. Gjennom eksperimenter med elementærpartikler vet vi i dag at bak det fysiske rommet finnes et tidløst rom. Eksistensen er mer enn materie. De fleste mennesker har også hatt glimt av dette, ofte uten å vite om det, det har passert dem som en stille hvisking, en stemme de ikke hørte.
Vår eksistensielle tomhet
Alle mennesker får i varierende grad traumer gjennom oppveksten. Noen blir så grovt sviktet og misbrukt som barn at personligheten ikke er i stand til å utvikle seg normalt.
Det første skrittet er å hele personligheten, lege sårene i den. De fleste trenger hjelp og støtte for å få dette til. Andre er mer heldige og får tilstrekkelig omsorg til at personligheten fungerer i samfunnet, får venner og en jobb som gir dem de materielle verdiene som kreves. Men selv med suksess vil mange opp i voksen alder oppleve en indre tomhet. Det går langsomt opp for dem at det er noe de har mistet kontakten med, noe de lengter etter, noe de savner. Hva er meningen med livet? Hvorfor er jeg her? Hverken materielle ting, suksess, karriere, berømmelse, venner eller familie kan gi dem det de lengter etter.
Traumene fra sviktende omsorg og kjærlighet er ikke det mest smertefulle som blir påført oss mennesker i oppveksten.
Ingen så at du som barn var fylt med væren, at du hadde kontakt med dypet og var forankret i eksistensen. Barnet kan ikke eie noe innvendig uten å bli speilet utenfra. Du blir det som blir akseptert og sett av omgivelsene. Du er helt prisgitt andre. Den konvensjonelle verden gir ikke noe rom for Væren, Being. Derfor måtte du miste kontakten med din indre eksistens, det rommet i deg som forankret deg i Væren. Du ble tvunget til å innsnevre din verden til den fysisk-emosjonelle-mentale virkeligheten.
Å miste din eksistensielle identitet og din naturlige kontakt med Væren er ditt mest smertefulle traumet. Dette såret skaper en mørk tomhet i deg og en eksistensiell forlatthet. Vi gjør alt for å slippe å kjenne denne smerten, det er personlighetens oppgave å beskytte oss.
Personligheten
Personligheten er en erstatning for Væren. Det er din personlighet som hindrer deg å få kontakt med at det finnes en større virkelighet. Personligheten er en kokong det sensitive menneskebarnet måtte skape rundt seg for å overleve da det mistet kontakten med Væren. Lar du personligheten definere deg og identifiserer deg med den vil du vanskelig kunne erfare at eksistensen er mye større enn denne trange rammen rundt virkeligheten. Mange mennesker går derfor gjennom livet med en følelse av at noe mangler, at de ikke er hele. Væren kan gjøre deg hel.
Du har hatt glimt av dette større. Men du lar det passere forbi. Du lar ikke det finstemte, vare i livet få sin plass. Eller du skaper raskt forestillinger og gjør det til det som kalles åndelig materialisme. Du setter en merkelapp på det. Dermed er du like langt, personligheten har igjen sneket seg inn. Væren har ingenting å gjøre med opplevelser. Det er om å være. Bare være. Uten høye skrik, bare en stille hvisking fra eksistensen.
Væren og tomhet
I moderne psykoterapi er man også opptatt av tomhet, som en del av patologiske tilstander, f.eks hos mennesker med grensepsykotiske tilstander og narsissistiske forstyrrelser. Mennesket blir delt inn i de med normale personligheter og de patologiske. Men satt inn i en eksistensiell ramme er personligheten resultatet av et traume, et substitutt for å miste kontakten med eksistensen.
Du må som menneske “spise av kunnskapens tre” og utvikle et sinn, ellers kan du ikke få et bevisst forhold til eksistensen. Men begrenser du deg til sinnet utelukker du Væren. Menneskets største utfordring er igjen å få kontakt med denne dimensjonen.
Dette er bare mulig om du vedkjenner deg din sensitivitet, sårbarhet og slutter å beskytte deg mot livet. Møtet med Væren krever besluttsomhet, mot og uendelig tålmodighet. Væren er der i deg hele tiden. Derfor er utvikling å la det du er få utfolde seg og komme fram.
Å få kontakt med Væren er først og akseptere personligheten, bruke den som en dør til Væren.
I indre arbeide bruker vi Osho`s meditasjoner og A. H. Almaas “Diamond Approach”. Det handler ikke om dine relasjoner, hva du fikk eller ikke fikk som barn, eller hva du trenger, men ditt forhold til deg selv, hva du kjenner, hva du ser og bli bevisst din egen personlighet.
Ved å se på ditt forhold til deg selv kan du trenge inn i din personlighet og komme til et sted hvor det er tomt. Du er livredd dette tomme rommet. Uten å åpne til dette rommet får du ingen kontakt med Væren. Tomheten er et negativt rom som tar deg til Væren. Negativt betyr ikke at det er noe galt med det, men det finnes ingenting der, kun angstfylt eksistensiell tomhet, det autentiske deg er borte. Dette mørke rommet må du si ja til, akseptere, omfavne. Det er forutsetningen for at Væren kan fylle det igjen. Dette mørke, negative rommet må du si ja til før Væren kan fylle deg igjen.
Du har lært automatisk og ubevisst å fylle dette negative rommet med noe, hva som helst, du er redd denne tomheten i deg. Du skaper alle slags forestillinger for å slippe og møte tomheten.
Du prøver å være noe som en erstatning for tomhet; kunnskapsrik, erfaren, full av eksotiske, unike opplevelser, mystiske møter, synsk, intuitiv. Bare tomhet. Nei, takk.
Individualitet og fellesskap
Ja, tomhet. Smertefull tomhet. Ingenting. Det er veien til Væren. I alle tider har mennesket skapt fellesskap for å møte Væren. Et slik fellesskap må være:
Aksepterende, nærende, kjærlighetsfylt, lekfullt, ikke-dømmende, ikke-projiserende og forpliktet til å ta i mot alt som kommer frem i deg. Det skal være fargerikt og inkludere hele skalaen av hva det er å være menneske.
Å leve sant
Å leve sant er å være villig til å se hva det er i livet ditt som ikke støtter din lengsel etter Væren. Hva er det du omgir deg med som motarbeider Væren? Hva er det du må forandre for at din søking etter Væren skal bli støttet? Hvilke forandringer i livet ditt må du gjøre for å leve sant? Hva er din sannhet? Bare du kan se og ta ansvar for den. I det indre arbeidet må du før eller siden åpne en ny dør, våge å forlate barnet, med alle behov og lengsler, stå helt alene, kjenne tomheten, smake den, invitere den, åpne opp for en større eksistens. Barnet blir ikke borte, men du er mer enn det. Det er Væren.
