Om IHMM - Omtale

Reportasje trykket i Aftenposten.

"Gruppeterapi. Smak på ordet. Grøsser du ved tanken på å blottlegge sjelen din overfor andre, for mennesker som i utgangspunktet er totalt fremmede for deg. Møt en gruppe som har delt sine innerste tanker i månedsvis. For dem er det et fristed.

Tre kvinner og to menn sitter på puter i en ring på gulvet. I et hvitmalt rom på Rodeløkka snakker de ut om sine mest bortgjemte hemmeligheter, sin skam, sin frykt, sine hemninger. De er med i en gruppe som møtes en gang i uken - og deltar i terapiprosessen "Det Glemte Barnet", bygget på bl.a. Wilhelm Reichs kroppsorienterte psykoterapi.

En etter en tar gruppemedlemmene ordet. De forteller om ting som opptar dem. Hvordan de har det med seg selv og omgivelsene. De "deler", som det heter på gruppespråket. Derfor kaller de det også "delegruppe". I blant deler de latter, men ofte blir det tårer. De andre kommenterer ikke, bare lytter.

En forteller om hvordan han lukker seg inne i et skall og blir totalt kraftløs straks noen ser på ham med iskald forakt i blikket. Det takler han bare ikke. En annen i gruppen forteller om "de ti ville hestene" som drar henne en annen vei enn den hun egentlig vil gå: hun tør aldri være seg selv fullt ut. Straks spretter det opp et imaginært forbudsskilt...

I nesten ett år har de møtt hverandre en gang i uken, og de kjenner etter hvert godt til hverandres problemer og følelser. Noen av gruppemedlemmene har tidligere vært i annen form for terapi, men de fleste har ikke søkt profesjonell hjelp før. Det er en forutsetning for å være med på opplegget at man ikke har for store psykiske problemer.

...'Dette er et kunstig skapt fristed, sier Per Gunnar. ...'Her kan vi sitte og dele med andre, men slippe å ta ansvar for noe mer enn akkurat det. Det er som et lite treningsfelt i livet. Du opplever at andre sliter med mye av det samme som deg selv.

Men det krever et visst mot å delta i en gruppeterapi. Det er skummelt å se på sitt eget liv.

Torill er enig: ...'Her kan vi prate om sårbare ting med andre tilstede, som bare lytter til deg uten å vare fordømmende. Det er en vakker ting i hverdagen min. Å snakke i fred i 15 minutter er det sjelden man får lov til ellers.

Gruppen er samstemte i at dette er noe helt annet enn å snakke med venner: ...'En venn vil straks føle seg ansvarlig for å løse problemene for deg. Eller vi motsi deg og bagatellisere det hele. Venner kan ha en omgangsform og en tone som kan være et skalkeskjul for å vise virkelige følelser.

'Det aller viktigste ved å være med i gruppen, er for meg å bli sett. At noen ser hvem du egentlig er, bak masken du bærer, sier en 42 år gammel sykepleier. I 20 år har han pleiet andre mennesker til han ble fysisk og psykisk utslitt. Ved siden av gruppeterapien går han i individuell terapi, og føler at han endelig er underveis.

...'Kursene og gruppen har lært meg hvor sterkt jeg er preget av mitt forhold til foreldrene mine. Fortsatt er jeg ikke klar over alt. Jeg vil vite hvem jeg er, og hva jeg vil.

Den store tomheten

De fem har ganske likt utgangspunkt for å melde seg på kurset. Alle var kommet til et punkt i livet da det meste føltes meningløst. Tomt. Rutinemessig.

'Det tusla og gikk, men jeg følte meg misfornøyd. Ville noe mer med livet mitt enn å bare være snill og grei, og si ja når jeg mente nei. Her har jeg fått litt mer rom til å være meg selv, sier Torill.

'Livet var blitt en grå stripe, forteller Inger Johanne.

Også Per Gunnar kjedet seg gresselig. ...'Jeg hadde mistet kontakt med mitt eget følelsesliv. Jeg vurderte om jeg skulle begynne å hoppe i fallskjerm - for å i hvert fall å føle noe. Så meldte jeg meg på dette i stede. Gruppeterapi hadde jeg fordommer mot, som de fleste andre. Men det gikk raskt å komme over det.

Flokene man strever med blir nok aldri borte, men etter hvert lærer du deg å forholde deg til dem. Nå føler jeg meg mer tilstede i livet.

Åpne opp

'Å være i en slik gruppe er en terapeutisk prosess - men gruppemedlemmene skal ikke terapeutisere hverandre, sier terapeutene J. Sunder Halvorsen og Sandra Jyoti Marjala ved Institutt for Holistisk Medisin & Meditasjon.

'Vår erfaring er at dette opplegget er mer optimalt enn vanlig, individuell terapi. Gruppene gir en helt egen dimensjon. Folk erfarer at de kan hjelpe seg selv, og man blir mindre avhengig av terapi og terapeuter. Kapasiteten til å hjelpe flere er så mye større, og det er viktig i et hardt presset helsevesen, understreker psykiater Jan Sunder Halvorsen, som har drevet privat praksis i 20 år. Det er fire år siden kursopplegget startet, og rundt 1000 mennesker er eller har vært deltagere.

I terapiprosessen "Det Glemte Barnet" blir deltakerne langsomt kjent med sin egen personlighet, slik at man blir mer "sann, ærlig og åpen", som det står i programmet.

`Vi blir alle tildelt roller og repertoar gjennom barndom og oppvekst som stemmer dårlig med den vi egentlig er, sier Jan Sunder Halvorsen. `Til slutt kan vi bli autopiloter i vårt eget liv, vi handler automatisk og ubevisst`.

Vi fokuserer på kroppen for å åpne opp og få kontakt med seg selv, få til det vi kaller bevisst tilstedeværelse.

'Kan ikke prosessen føre til at man blir hengende fast og dvele for mye ved hendelser i barndom og oppveksten?

Alle får undertrykket sider ved seg selv i barndommen - det er en del av å være menneske. Vi fokuser ikke på fortiden, men på det fra barndommen som fremdeles sitter fast i oss som knuter og hindrer utvikling."

- lene.skogstrom@aftenposten.no -